lukk

Trosterud og Haugerud

Arkeologi og gårder

På Trosterud er det funnet en skafthullhøks, en kile og en flintdolk eller spydspiss fra yngre steinalder. Skafthulløkser har oftest blitt funnet som enkeltfunn og de er tolket som redskaper for å rydde nye jordbruksområder i yngre steinalder. I denne perioden ser det ut til at bruken av Groruddalen øker kraftig, spesielt gjennom funn av mange steinøkser. Dette er en trend som gjelder for hele Oslo kommune og som ser ut til å ha sammenheng med en utbredt og gjennomført jordbruksekspansjon.

Flintdolker regnes som det ypperste av steinarbeid fra steinalderen og stiller store krav til flintens kvalitet og til flintsmedens ferdigheter. Flintdolkene tolkes til å være etterligninger av lignende dolker i kopper og bronse som var vanlige i Vest- og Sentral-Europa og gikk ikke ut av produksjon før et stykke ut i bronsealderen da bronse ble mer tilgjengelig i Skandinavia. Dolkene som er funnet i Norge er nesten utelukkende laget av dansk flint, og det kan se ut til at de er eksportert hit som halvfabrikata og ferdige produkt. Slike flintdolker vitner dermed om de omfattende handelsnettverkene som eksisterte i Europa allerede i yngre steinalder.

Yngre steinalder i Øst-Norge regnes som perioden mellom ca 3800-1700 f.Kr. Den største nyskapingen i denne perioden er at fedrift og korndyrking gradvis får fotfeste, selv om man fortsatt i stor grad var avhengig av jakt, fiske og sanking. Andre nyvinninger i yngre steinalder er keramikk og at man begynner å slipe steinredskaper.

Innenfor dette området finner vi også de gamle gårdene Haugerud og Trosterud.
Haugerud het opprinnelig Haugaruð og navnet er sammensatt av haugr (haug) og ruð, som betyr en ryddet plass/rydning. Haugerud nevnes i skriftlige kilder for første gang i biskop Eysteins jordebok fra ca 1390. Da eide Velo præbende og Imishaugs præbende deler av gården.
Trosterud het opprinnelig Trastaruð og navnet er sammensatt av Trostr (trost brukt som mannsnavn) og ruð, som betyr en ryddet plass/rydning. Trosterud nevnes i skriftlige kilder for første gang i 1595, da tilhørte den St. Catharina præbende. Gårdsnavn som har ending på -ruð stammer ofte fra tidlig middelalder og vitner om en ekspansjonstid hvor flere nye gårder blir ryddet.