lukk

Historisk utvikling

Navnet Groruddalen er relativt nytt og ble først brukt i sammenheng med generalplanarbeidet for Oslo i 1950. Likevel ble ikke navnet noe særlig benyttet før på 1960-tallet, da redaktøren for Akers Avis definerte avisens interesseområde og brukte betegnelsen Groruddalen. Dette gjorde navnet kjent og mer vanlig i bruk.

lindeberg beb og idrett redusert størrelse

I dag brukes Groruddalen som fellesbetegnelse for byens nordøstre bydeler, og omfatter området mellom Lillomarka i vest, Gjelleråsmarka i nord og Østmarka i øst. Mot bysentrum avgrenses Groruddalen av Store Ringvei.

Dagens Groruddal er et mangfoldig og sammensatt byområde som rommer både drabantbyer, småhusbebyggelse, industri- og lagervirksomhet samt store naturområder. Administrativt er den delt i fire bydeler, Bjerke i vest, Alna i sør, Grorud i nord og Stovner i øst. Groruddalen har 165 000 innbyggere, og befolkningen kommer fra 170 land!

Groruddalens forhistorie

De eldste sporene etter mennesker i Groruddalen er rundt 6000 år gamle, og ble funnet på Stig ved Årvoll. På denne tiden sto vannstanden mye høyere enn i dag, og boplassene lå gjerne ved vannkanten. Menneskene levde av jakt, fiske og ville planter. Redskapene var laget av stein, bein og tre, og man finner ofte pilspisser, økser og redskaper til bearbeiding av skinn på boplassene.

I perioden 4000 f. Kr. til1700 f. Kr ble jordbruket innført i Norge. Tegn på tidlig jordbruk finner vi mange steder i dalen, blant annet på Årvoll, Hellerud, Ammerud, Bredtvet, Høybråten, Tangerud og Trosterud. Her er det funnet steinøkser som ble brukt til skogrydning i yngre steinalder.

LerbakkelandskapII

I tiden som fulgte ble jordbruk og husdyrhold stadig mer utbredt. Mange av gårdene i Groruddalen kan føres tilbake til førkristen tid. Dette gjelder særlig gårder som opprinnelig hadde – vin i navnet sitt, som Rommen, Hovin, Fossum, Teisen og Sinsen. Nye redskaper av jern, spesielt plogen, gjorde det mulig å dyrke den tunge leirjorda som finnes mange steder i dalen. Arkeologiske undersøkelser har avdekket spor etter gamle huskonstruksjoner på Tangerud og Alnabru. Flere steder, blant annet på Refstad, Brobekk og Tangerud, er det også funnet kokegroper - steinfylte groper som ofte ble brukt til matlaging. Hovedvekten av disse er fra eldre jernalder.

Gravhauger og røyser fra jernalderen finnes flere steder i Groruddalen, blant annet på Økern og på Gjelleråsen. Et særlig rikt gravfunn fra vikingtida kommer fra Ulven, hvor det ble funnet to mannsgraver med fullt våpenutstyr. Fra denne perioden kommer også Groruddalens flotteste skattefunn, Teisen-skatten. Teisen-skatten inneholder sju armringer, en sølvbarre, sølvbiter og en mengde mynter. Myntene er arabiske, og har kommet til Norge via datidas omfattende handelsruter. 

En gammel jordbruksbygd

Mange steder i Groruddalen finner vi gårdstun bevart innimellom moderne bebyggelse, og de fleste drabantbyene og T-banestasjonene bærer gårdsnavn. Disse forteller om dalens rike jordbrukshistorie.

Bånkall-2 redusert størrelse

For ikke mer enn 60 år siden var det fortsatt åker, eng og skogsområder, samt gårder med hvite våningshus og røde låver man så hvis man reiste gjennom Groruddalen. Noen steder, blant annet ved en del av jernbanestasjonene, lå det også villaer med store frukthager og mindre hus og hytter, bygget av byfolk som ønsket et liv i rolige og grønne omgivelser.

 

De hvite våningshusene og røde låvene er spor etter de omfattende omleggingene i jordbruket i siste halvdel av 1800-tallet. Ny teknologi og nye driftsformer effektiviserte produksjonen, og økt etterspørsel etter jordbruksvarer i den voksende byen gjorde at gårdsdriften ble omlagt fra selvforsyning til ”salgsjordbruk”. Den store røde enhetslåven tok over for de tidligere spesialbygningene, og samlet fjøs, grisehus, gjødselkjeller og høylåve under samme tak. Samtidig gjorde sveitserstilen sitt inntog i byggeskikken og satte med utkragende tak, verandaer, stående panel og stor snekkerglede sitt preg både på låve og våningshus.

Industri og tettsteder

Vannfallene i Alna har vært en viktig kilde til kraft i Groruddalen, både som drivkraft for sager og møller, og senere som kraftkilde til industriell virksomhet. De største fallene i Alna finnes ved Grorud og Bryn, og her vokste det tidlig fram små tettsteder knyttet til industrien. Veksten ble forsterket av at Norges første jernbane (mellom Eidsvoll og Christiania) ble ført gjennom dalen i 1854.

1998013

I dalsiden mot Lillomarka fantes det store forekomster av Nordmarkitt, også kalt Grorudgranitt. Her ble det på 1830- og 1840-tallet etablert steinhuggervirksomhet. Slottet, Universitet, Historisk museum, og Grorud kirke er eksempler på bygninger som er bygget med stein fra Groruddalen. Hamburg ble også gjenoppbygd med stein fra disse bruddene etter bybrannen i 1842. De fleste steinhuggerne var innflyttere fra områder utenfor Groruddalen. En stor del kom fra indre østlandsstrøk, men også mange tilflyttede svensker tok arbeid i steinbruddene.

Dalbunnen i Groruddalen er rik på leire, og i siste halvdel av 1800-tallet ble det etablert en rekke teglverk, blant annet på Bryn, Økern og Alnabru. Leira var råmateriale til teglstein/murstein. Byveksten og den medfølgende byggeaktiviteten økte etterspørselen etter byggematerialer, og teglverkene fikk god avsetning for sin produksjon.

Industrien trakk arbeidskraft til byen, og bidro til rask befolkningsvekst og behov for boliger.

På begynnelsen av 1900-tallet flyttet flere ”vanlige folk” ut av byen og bygde seg hus i Groruddalen, som da var en del av Aker kommune. Resultatet var at det vokste fram en rekke småhusområder – som for eksempel Teisen, Risløkka, Refstad, Furuset og Høybråten. På Bryn, Løren, Furuset og Grorud ble det bygget nye skoler, og på Teisen kom dalens første middelskole. Idrettsanlegg og forsamlingshus ble mange steder bygget på dugnad og flere forretninger ble etablert.

Groruddalens moderne historie

Et nytt kapittel i Groruddalens historie tok til 1.januar 1948. Da ble Aker, som blant annet omfattet dagens Groruddal, og Oslo slått sammen til en kommune. Planene om å slå sammen de to kommunene gikk tilbake til tidlig på 1900-tallet. Oslo hadde lenge hatt behov for å utvide sine grenser på grunn av stort boligpress, men politikerne i Aker hadde strittet i mot av frykt å bli slukt av storbyen. 

Etter andre verdenskrig var boligsituasjonen blitt prekær. Mange mennesker kom flyttende til byen og et stort antall unge par giftet seg, fikk barn og ønsket eget bosted.  Mellom 1944 og 1946 økte byens innbyggertall med 21 000 personer, og i 1947 stod hele 30 000 hussøkende på Oslo kommunale leiegårdskontors lister. OBOS, USBL og enkelte private entreprenører hadde også lister man kunne skrive seg på for å få bolig. At mye av den eksisterende boligmassen i sentrum var i dårlig forfatning og ikke tilfredsstilte tidens krav til moderne boligstandard, gjorde ikke situasjonen bedre.

Kommunen og staten gikk aktivt inn i den problematiske boligsituasjonen og hadde store ambisjoner om å skape gode bomiljøer for ”folk flest”. Med byutvidelsen i 1948 overtok kommunen nye arealer for boligbygging, og en storstilt utbygging ble igangsatt.

Utbyggingen av Groruddalen foregikk i nært samvirke mellom politikere, ulike kommunale og statlige etater og private aktører. Byplankontoret med byplansjef Erik Rolfsen satt i en nøkkelrolle, og var hovedarkitekten bak det nye byutviklingskonseptet. Kommunen skaffet byggegrunn ved å ekspropriere gårdene i dalen.  Deretter ble byggegrunnen festet bort til utbyggere. Kommunen hadde et nært samarbeid med OBOS, og boligbyggelaget fikk fortrinnsrett til mange av tomtene. Dette skapte misnøye blant andre store utbyggere som Ungdommens Selvbyggerlag (USBL) og Selvaag bygg, særlig i første fase av utbyggingen.

Lys, luft og grønt

I 1950 hadde kommunen utarbeidet en plan for arbeidet med utviklingen av de nye byområdene som delte byen inn i soner for hva de ulike områdene skulle brukes til.

Hageparsell haugenstua John Myhre-13 OBM

I Groruddalen ble bolig- og grøntområdene lagt til dalsidene, mens næringsbygg og industri fikk plass i bunnen av dalen.

I tillegg til å avskaffe boligmangelen, var politikerne og byplanleggerne i årene etter krigen opptatt av å skape en sunn og moderne by. 1800-tallets klassedelte bysamfunn med kvartalsbebyggelse og trange gårdsrom skulle erstattes av noe nytt og bedre, og boligområder og industri skulle skilles. Drabantbyutbyggingen inngikk i denne visjonen. Den nye byen skulle preges av frittliggende moderne blokker i nærheten av naturen med god tilgang på lys og luft. Som senere byplansjef Erik Rolfsen formulerte det i en programmatisk artikkel i Byggekunst i 1940:Det 19. århundrets by: Skitne fabrikker, mørke bakgårder, trange gater. Sykdom, uhygge. Rovdrift på mennesker og natur. Den nye by; hygieniske arbeidsplasser, boliger i parker. Sunnhet. Trivsel. Naturen som ramme om og grunnlag for liv og virke.

 

 

 

 

Småhus, åpen blokkbebyggelse og drabantbyer

På begynnelsen av 1950-tallet utgjorde småhusbebyggelse fortsatt halvparten av de nye boligene i Groruddalen. Denne boligtypen kunne imidlertid ikke avhjelpe den store bolignøden. Blokkbebyggelse ble derfor mer og mer vanlig.

Blokkbebyggelsen fikk ifølge byhistorikeren Edgeir Benum to ulike uttrykk, såkalt ”åpen blokkbebyggelse” og ”drabantbyer”. Den åpne blokkbebyggelsens storhetstid var fra siste del av 1940-tallet og fram til slutten av 1950-tallet, og er kjennetegnet av smale, langstrakte blokker i tre og fire etasjer, oftest med saltak. Denne typen bebyggelse finnes blant annet på Tonsenhagen, Årvoll, Kalbakken og Teisen Det er god avstand mellom blokkene og rikelig med grøntarealer rundt bygningene. Utformingen av boligene var basert på 1940-tallets hygieniske og mentalhygieneiske forestillinger om ”å bo riktig”.  Dette innebar at boligene skulle ha god tilgang på lys, luft og sol, og kunne gjennomluftes. Slik skulle man skape et sunt inneklima og forebygge luftveissykdommer. 

Minimumsstandarden for en kjernefamilie ble satt til tre rom og kjøkken, i motsetning til to rom og kjøkken, som hadde vært normen før krigen. Barna skulle ha sitt eget rom, atskilt fra foreldrenes oppholds- og soverom. Dette ble begrunnet både av hensyn til barna og med tanke på foreldrenes privatliv. Leilighetene var planlagt med bad, wc, moderne kjøkken og velutstyrte felles vaskekjellere. Mange av de første innflytterne, som kom fra nedslitte leiligheter i sentrum, opplevde de nye leilighetene som å flytte til ”paradis”.

De ”egentlige” drabantbyene kom i følge Benum først i Groruddalen på 1960- og 1970-tallet med utbyggingen av Tveita, Ammerud, Haugerud og Haugenstua. I begynnelsen var begrepet drabantby lite brukt. Politikere og planleggere snakket heller om ”nye bysamfunn”, og det var først og fremst journalistene som brukte betegnelsen drabantby. I dag har drabantbybegrepet festet seg både i dagligtalen og i faglitteraturen.

Begrepet ”drabantby” kommer fra det tsjekkiske ordet ”drabant” som betegner biplaneter eller satellitter: På samme måte som planetene eller satellittene kretser rundt jorda, tenkte man seg at drabantbyene kretset rundt moderbyen. Gjennom effektive kommunikasjoner, for eksempel t-bane og busser skulle drabantbyene og moderbyen knyttes sammen til en helhet. I tillegg til ulike typer boliger, skulle drabantbyene gjerne inneholde lokale service- og velferdsordninger som barnehager, skoler, forretninger, post, bank, helsestasjon, kultur- og idrettstilbud.

Selv om den åpne blokkbebyggelsen har mange fellestrekk med drabantbyene, var de planlagt ut fra forskjellige teoretiske perspektiver. Den åpne blokkbebyggelsen tok utgangspunkt i familien som samfunnets fundament, og skulle være en ramme rundt det gode, trygge familielivet. Drabantbytankegangen bygde mer på en forestilling om større sosiale felleskap, og vektla fellesinstitusjoner i nærmiljøet som skulle utvikle fellesskapet. I tillegg var drabantbyene planlagt som større enheter enn den åpne blokkbebyggelsen

T-banen – en forutsetning for drabantbyene?

Dersom tusenvis av arbeidstakere skulle fraktes mellom hjemmet i drabantbyen og arbeidsplasser i sentrum, var gode kommunikasjoner nødvendig.

A-40209_Ufa0017_004 grorud t-bane

Grorud T-banestasjon med Ammerudblokkene i bakgrunnen.

Familier flest hadde ikke egen bil, og var henvist til å reise kollektivt. Transportbehovet var imidlertid så stort at de gamle buss- og trikkesystemene ikke ville strekke til.

Modernetunnelbanermed høy hastighet og ingen kryssende trafikk ble derfor sett på som en fornuftig og moderne løsning på det moderne Oslos transportproblem, og bystyret vedtok bygging av T-bane (tunnelbane) i Oslo i 1954. Grorudbanen åpnet til Grorud i 1966 og ble forlenget til Rommen i 1974 og til Vestli i 1975. Furusetbanen åpnet til Haugerud i 1970, til Trosterud i 1974, til Furuset i 1978 og til Ellingsrudåsen i 1981.

Den flerkulturelle Groruddalen

Selv om Oslo alltid har vært en innflytter- og innvandrerby, tok innvandringen nye former på 1970- og 1980-tallet. Det nye var først og fremst hvor innvandrerne kom fra. Tidligere hadde flesteparten hatt europeisk bakgrunn, nå kom det i tillegg mange fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Bakgrunnen for mye av den ”nye” innvandringen var Norges behov for arbeidskraft. Norge åpnet grensene for arbeidsinnvandring, og muligheter for arbeid i dette kalde landet spredte seg til land som Pakistan, India og Tyrkia. En stor gruppe arbeidsinnvandrere eller såkalte fremmedarbeiderne var unge pakistanske menn. Mange valgte å bli i Norge, og etter hvert kom kone og barn flyttende etter. I 1975 ble det innført ”innvandringsstopp” i Norge. Etter denne skjedde innvandringen først og fremst som ”familiegjenforening”, eller gjennom oppholdstillatelse av flyktninger og asylsøkere som var fordrevet fra hjemlandet på grunn av krig, nød eller politisk forfølgelse.

I begynnelsen etablerte de fleste innvandrerne seg i sentrum av byen, blant annet på Grünerløkka og Grønland. Som følge av økt behov for komfort og plass for seg og sin voksende familie, flyttet flere av familiene til drabantbyene på 1980-tallet, og da særlig til Romsts og Stovner. I dag har alle de fire bydelene i Groruddalen en innvandrerandel som er høyre enn gjennomsnittet for byen som helhet som er på 25 %; Bjerke (34.2 %), Grorud (37,9 %), Stovner (40.6 %) og Alna (40.5 %). Groruddalens moderne historie er med andre ord også historien om den nyere innvandringen. Hvordan har så denne historien satt spor etter seg i landskapet? De tydeligste materielle sporene er de hellige møtestedene som innvandringen har ført med seg. Dette gjelder både ominnredning av tidligere verdslige bygninger til templer og bygging av nye moskeer. For å belyse denne delen av Groruddalens historie har vi derfor blant annet tatt med hindutempeletSivasubramanyar Alayam på Ammerud, sikhenes Gurduara på Alnabru og nye moskeen  Bait-un-Nasr  på Furuset i guiden.