lukk

Økern og Risløkka

Småhusbebyggelsen på Økern og Risløkka

Unionsoppløsningen i 1905 ble fulgt av økonomiske oppgangstider helt fram til første verdenskrig. I hele landet vokste det fram småhusområder i forbindelse med etablering av industri, ved nye kommunikasjonsknutepunkter og rundt de store byene. Lokaliseringen av områdene var i stor grad styrt av jordeierne. Veksten var dermed spontan og overlatt til private utbyggere.

De selvvokste småhusområdene ble primært befolket med en sterkt voksende middelklasse, men også mennesker fra arbeiderklassen så muligheten for å realisere drømmen om enebolig i landlige omgivelser. Håndverkere, lavere funksjonærer og bedrestilte arbeider utgjorde trolig den største gruppen i mange av områdene i Groruddalen. Mange var født utenfor Kristiania, og hadde dermed en bakgrunn fra landbruket. Eget hus og hage var for dem ikke bare et ledd i et avansement på samfunnsstigen, men også en mulighet til å videreføre noe av det levesettet de hadde vokst opp ned. Siden den sosiale bakgrunnen varierte var det varisjon i størrelsen på boligene som ble satt opp.

Mange hus ble ofte satt opp av nybyggerne selv. Enetasjes tømmerhus med sveitserstilsdetaljering rundt vinduene og verandaen var vanlig i årene rundt forrige århundreskifte. I de kommende tiårene var husene preget av det rådende stilidealet. Byggingen kunne ta flere år, fordi det kun var søndagene som kunne benyttes når man hadde annet lønnsarbeid ved siden av. I løpet av de første årene ryddet også flere jorda. Potetåkre, bærbukser og frukttrær var vanlig innslag i nybyggerhagene. En jordbrukstelling fra 1949 viser at i gjennomsnitt ble 1 mål av eiendommen benyttet til jordbruk og det befant seg i snitt 18,6 frukttrær og 13,7 bærbusker. Tallene sier noe om intensiteten i hagebruket og viser hvor viktig denne ressursen var.

Etterom tiden gikk kunne det første huset, eller hytta enten bli erstattet av et større bolighus, eller den kunne bli bygget på. Men i en del tilfeller ble hytta stående som et anneks til det nyere bolighuset.

I dag står vi nok en gang overfor et hurtig økende innbyggertall både i Groruddalen og Oslo for øvrig. Presset på villaområdene blir stadig større, og de gamle hagene viker stadig for fortetting. Det utgjør også en fare for at de gamle hyttene forsvinner. Dette er et særegent kapittel i Oslos bebyggelseshistorie, og det er derfor viktig at de beste eksemplene blir bevart.