1960-tallets ideologi og arkitektur
Utformingen av boligområdene forandret karakter på flere måter i begynnelsen av 1960-tallet. Ny teknologi, kostnadsbesparelser og boligmangel medførte at høyhuset slo gjennom som boligform. Betegnelsen skivehus blir gjerne brukt om bebyggelsen. Husene hadde mange oppganger og kunne variere i høyde og størrelse, felles var at vegger og tak var utformet som skiver.
Leilighetene ble dypere og fikk mindre tilgang på dagslys. Moderne idealer for en god boform ble hentet fra utlandet, og den tradisjonelle norske byggeskikken hadde liten innvirkning på hvordan bygningene ble utformet. Veiene ble separert med egne soner for fotgjengere og biler, og bebyggelsen ble organisert etter geometriske prinsipper ofte som landemerker i landskapet.
Boligområdene innholdt gjerne mange bygninger med lignende uttrykk. 1960-tallet er på mange måter den rasjonelle planleggingens glansperiode. På 1950-tallet hadde mange både politikere og fagfolk vært kritiske til høyhuset, særlig som boliger for familier. På 1960-tallet snudde holdningene. Fortsatt stort behov for boliger og nye byggeteknikker gjorde at de planleggerne som med en fellesbetegnelse kalles "de internasjonale modernistene" fikk gjennomslag. 1960-tallet ble dermed tiåret for de store lamellblokkene.
På Linderud ble det bygget fire høyblokker. Disse ble plassert på det flate partiet langs Trondheimsveien. En rekke lavblokker i fire etasjer ble lagt på begge sider av høyblokkene. Disse blokkene har tegl som fasademateriale og i motsetning til 1950-tallets blokker, som hadde utenpåliggende balkonger, fikk bygningene nå inntrukne balkonger. Denne endringen i arkitekturen hang blant annet sammen med endringer i Husbankens regler for hvilke arealer som kunne regnes med i lånegrunnlaget. Det var Statstjenestemennenes Boligbyggelag som stod som byggherre og F. S Platou som var arkitekt da bebyggelsen på Linderud ble oppført på midten av 1960-tallet.
