USBL og nye boligtyper
Både OBOS, USBL og Selvaag deltok i utbyggingen av Furuset og Lindeberg. Oslo kommune la i 1972 fram planer som delte det store området opp i mindre felt. Deretter fikk de forskjellige utbyggerne ansvar for å utvikle detaljerte planer.
USBL fikk tildelt et realtivt stort areale, felt J, hvor alt lå tilrette for bygging av ca. 900 leiligheter. USBL hadde tradisjonelt vært en pådriver for industrialisert boligbygging, og hadde også et eget produksjonsselskap, Ungdomsbygg, som framstilte prefabrikerte bygningsmoduler.
På 1960-tallet hadde byggevirksomheten blitt kraftig rasjonalisert. Utviklingen hadde konsekvenser for hvordan både bygninger og planer ble utformet. Blokkenes utforming hvilte i stadig større grad på teknikkens premisser. Økonomiske hensyn førte til stadig større elementer, kraner og bygninger og de store høyblokkene på Ammerud er eksempler som viser dette.
På 1970-tallet kom en motreaksjon og ønske om oppmykning av boligområdene. Det gjaldt områdenes utforming, men også innhold. Nå ble det lagt vekt på å etablere levede og gode bomiljøer. Dessuten førte den teknologiske utviklingen til nye byggemetoder. Ny forskalingsteknikk og levering av ferdig betong på byggeplassene gjorde at konstruksjonene i stadig større grad ble til på stedet. Utviklingen førte til at Ungdomsbygg, med sin produksjon av fedigelementer, gikk konkurs i 1979.
USBL brukte Lindberg til å utvikle nye boligtyper og løsninger som skulle produseres i flere år framover. På Lindeberg ble dessuten nye metoder for medvirkning, service og nærmiljøtiltak testet ut. USBL hevder selv at Lindeberg må karakteriseres som en av de mest vellykkede innenfor Oslos grenser etter krigen, og området fikk stor oppmerksomhet da det stod ferdig i 1977.
