lukk

Kalbakken nedre

Nedre Kalbakken ble skilt ut fra Bredtvet gård i 1857. I folketellingen fra 1900 framgår det at Christoffer Hellum, gårdbruker og enkemann, bodde på gården sammen med sin datter Lovise. Hellum eide gården i 40 år. I 1918 ble den kjøpt av Martin Skatvedt, og han drev fram til 1948 da Oslo kommune overtok gården.

Nedre Kalbakken hadde en jordvei på ca. 500 dekar og ca. 90 dekar skog. Halve Vesletjern og Wingerfjellet med Greibanen lå til gården. På Wingerfjellet ble det drevet steinbrudd, og på Vesletjern ble det tatt ut is.

Selve gårdstunet lå der hvor eldreboligene ligger i dag. I årbøkene til Groruddalen Historielag er det flere artikler om Nedre Kalbakken, blant annet skrevet av Knut Skatvedt som vokste opp på gården. Her fortelles det om livet på gården og gårdsdriften. Fram til 1928 ble det satset på produksjon av gras. Det var gode muligheter for avsetning hos vognmenn og transportforretninger i Oslo. På Kalbakken fantes det dessuten en kjørebruvekt. Dette var den eneste som lå langs Trondheimsveien før man nådde byvekta som lå på Ankertorget.

Låven hadde opprinnelig husdyrrom for seks hester og en ku. I 1928 ble den bygget om til å huse 52 melkekuer og fire hester. Så sent som i 1938 ble det bygget en stor heislåve over der husdyrene holdt til. Her ble høyet lagret. Låven hadde klokketårn med matklokke som kalte inn til måltidene. Mange gårder hadde slike klokker, og hver hadde sin spesielle klang som ble gjenkjent.

I 1951 startet anlegging av veier, vann og kloakk, og gårdsdriften stoppet i 1952. Da kommunen overtok gården i 1952 skrev nationen: «Kalbakken gård kan vi kanskje sammenligne med et krigsskip som i et sjøslag går ned med flagget til topps. Gården kan nemlig i sitt siste driftsår (1951) legge fram et fjøsregnskap som gir et godt bilde av det store arbeid som er lagt ned her. Kalbakken har på fjøset en besetning som rangerer blant landets absolutt mest høytstående i 1951. Gården slutter sin eksitens i fullt flor...»