De 17 blokkene i Engsletta borettslag ble ferdigstilt i perioden 1955–63 og er karakteristiske for 1950-tallet. I den første fasen etter krigen ble boligene bygget som åpen blokkbebyggelse. Smale og langstrakte blokker i fire etasjer, ble et motstykke til byens tradisjonelle kvartalsbebyggelse.
Blokkene hadde lyse leiligheter og utenpåliggende balkonger, slik at lyset skulle slippe langt inn i rommet innenfor. Historikeren Edgeir Benum hevder det er feil å kalle disse områdene for drabantbyer. Bakgrunnen er at intensjonen bak utbyggingen av disse områdene var en annen enn den som ligger bak drabantbyene. Han mener drabantbyene representerte den andre fasen i utbyggingen av Groruddalen. De to fasene overlapper hverandre. Den åpne blokkbebyggelsen ble bygget fra 1947 og fram til slutten av 1950-tallet.
Av 454 leiligheter var 382 på tre rom. Tre rom og kjøkken ble sett på som minstestandard for familier. Her kunne barn og foreldre ha hvert sitt soverom, noe som etter datidens eksperter skullle bidra til selvstendig lek samtidig som barna fikk en uforstyrret arbeidsplass for lekser.
