lukk

Kalbakken

Forhistoriske spor på Nordtvet gård

Gårdsnavnet, Nordtvet, er sammensatt av ordene nord og tvet. Tvet eller tveit kommer av norrønt þveitsom betyr mindre jordstykke eller inngjerdet rydning. De fleste –tveit navnene er trolig fra vikingtid, mens enkelte kan være enda eldre (Sandnes og Stemshaug 1997: 467). Nordtvet kan således bety den nordligste rydningen. Det er imidlertid forbundet en viss usikkerhet med å datere gårder på bakgrunn av navneforskning. Det ligger flere gårder i området som også har tveti navnet; Bredtvet, Rødtvet, Veitvet.

Nordtvet gård lå som klostergods under Hovedøya i middelalderen. På 1500-1600-tallet ble den betegnet som en nyryddet ødegård, det vil si at gårdsdriften frem til da mest trolig hadde vært nedlagt etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Gården lå i dette tidsrommet godt plassert i forhold til sagbruksdrift, og gården drev trolig med tømmertransport i tillegg til vanlig gårdsdrift (Holden 2003:40f). Gården ble solgt fra kronen i 1682. Nordtvet gård lå under Linderud gård fra 1769 – 1803 (Tvedt 2000). Det har også vært drift på nærliggende gårder i middelalderen.

I forbindelse med en arkeologisk registrering på Nordvedt gård i 2009 ble fant Byantikvaren spor etter forhistorisk bosetning. Når arkeologene leter etter kulturminner under nåværende markoverflate bruker vi ofte gravemaskin, og fjerner matjordlaget i ca 3 meter brede søkesjakter. Under matjorda kan vi finne flatmarksgraver, spor etter forhistoriske hus, ildsteder og gamle dyrkningslag. Dyrkningslagene tas det prøver av, og slik kan vi få mye kunnskap om hva som ble dyrket her i forhistorien. For å datere ildsteder og kokegroper brukes radiokarbondatering (14C-metoden).

På Nordtvedt gård ble det blant annet funnet rester av kokegroper datert til førromersk jernalder (ca 500 f.Kr- Kr.f).  Betegnelsen kokegrop henspeiler på den tradisjonelle tolkningen av denne typen anlegg som en forhistorisk stekeovn.  En slik ovn ble laget ved at man gravde en grop, tente bål i gropen og la steiner på bålet. Stein magasinerer varme, det vil si at den holder lenge på varme og avgir varmen jevnt en stund etter oppvarming. Når bålet nesten var brent ut, slik at det bare var glødende kull igjen, ble det lagt mat over steinene, gropen ble lukket med jord og torv, og varmen fra kullet og steinene kokte langsomt maten. Samme grop og samme stein ble ofte gjenbrukt. Steinene ble da etter en tid skjørbrente, og sprakk opp eller smuldret. Kokegropa ble først og fremst brukt for å tilberede mat, og arkeologene finner av og til rester etter dyrebein og keramikk med matskorpe i gropene. Kokegropa kan derfor være en god kilde til å lære om jernaldermenneskenes diett.

Kokegropene ble ikke brukt til å lage hverdagsmat, og ligger som regel ikke i direkte tilknytning til samtidige hus. Det er vanlig å finne kokegroper i nærheten av gravhauger og på sentrale steder i landskapet. Bruk av kokegroper kan derfor også ha vært del av religiøse seremonier og ritualer og hatt en større betydning for samfunnslivet enn det navnet og stekeovnstolkningen tilsier.