Drømmen om eneboligen
Unionsoppløsningen i 1905 ble fulgt av økonomiske oppgangstider helt fram til første verdenskrig. I hele landet vokste det fram småhusområder i forbindelse med etablering av industri, ved nye kommunikasjonsknutepunkter og rundt de store byene. Lokaliseringen av områdene var i stor grad styrt av jordeierne og det kommunale engasjementet var lite. Veksten var dermed spontan og overlatt til private utbyggere.
De selvvokste småhusområdene ble primært befolket med en sterkt voksende middelklasse, men også mennesker fra arbeiderklassen så muligheten for å realisere drømmen om enebolig i landlige omgivelser. Håndverkere, lavere funksjonærer og bedrestilte arbeider utgjorde trolig den største gruppen i mange av områdene i Groruddalen. Mange var født utenfor Kristiania, og hadde dermed en bakgrunn fra landbruket. Eget hus og hage var for dem ikke bare et ledd i et avansement på samfunnsstigen, men også en mulighet til å videreføre noe av det levesettet de hadde vokst opp ned.
Husene ble ofte satt opp av nybyggerne selv. Byggingen kunne ta flere år, fordi det kun var søndagene som kunne benyttes når man hadde annet lønnsarbeid ved siden av. I løpet av de første årene ryddet også flere jorda. Potetåkre, bærbukser og frukttrær var vanlig innslag i nybyggerhagene. En jordbrukstelling fra 1949 viser at i gjennomsnitt ble 1 mål av eiendommen benyttet til jordbruk og det befant seg i snitt 18,6 frukttrær og 13,7 bærbusker. Tallene sier noe om intensiteten i hagebruket og viser hvor viktig denne ressursen var.
Byggeskikk er et begrep som blir mye brukt innenfor kulturhistoriske fag. Begrepet stammer fra Eilert Sundt, som dro rundt i Norge på slutten av 1800-tallet. Han kom fram til at mennesker følger uskrevne skikker eller normer når de bygger hus. Byggeskikk er det folk faktisk bygger. Det er et verdinøytralt begrep og betegner innarbeidede mønstre for hvordan husene skal se ut.
Byggeskikken vil variere i forhold til tid, sted og sosialt miljø. I de selvvokste småhusområdene i Groruddalen var små enetasjes tømmerhus med sveitserstilsdetaljering rundt vinduene og verandaen vanlig i årene rundt forrige århundreskifte. Hus og hytter oppført i mellomkrigstiden fulgte datidens mote når det kom til stil. De små hyttene kunne ha preg av jugend, barokk eller klassisisme. Hyttene kunne enten bli erstattet av et større bolighus, eller de kunne bli bygget på. I en del tilfeller ble hytta stående som et anneks til det nyere bolighuset. Noen bygget et større hus med en gang, ofte i halvannen etasje. Det var vanlig å leie ut deler av huset, for å få inntekter.
I dag blir presset på villaområdene stadig større, og de gamle hagene viker stadig for fortetting. Det utgjør også en fare for at de gamle husene og hyttene, forsvinner. Dette er et særegent kapittel i Oslos bebyggelseshistorie, og det er derfor viktig at de beste eksemplene blir bevart.
