lukk

Bryn

Fra tettsted til kontor- og småindustristrøk

I boken ”En forstad vokser fram -  Bryn vel gjennom 40 år” står det gjengitt en stemningsbeskrivelse fra 1911 som gir et godt bilde av hvordan Bryn framstod rundt forrige århundreskifte:

”La oss tenke oss tilbake til året 1911. Alnaelva flyter stille og ganske ren forbi Bryn stasjon. Stasjonsmester Madsen står i stram positur og hilser på hver enkelt reisende. Det var ikke flere den gangen enn at han kjente dem alle. Sønnen Eugen prøver fiskelykken i elva og drar ganske riktig opp en og annen fisk, selv om det ikke var store greiene, var det hvert fall fisk. Toget gikk en gang i timen. Bryn stasjon var sentrum, her møttes alle og alle kjente hverandre. Av bygninger var det ikke mange på Bryn. Det var fabrikkene langs Alnaelva med tilhørende boliger og noen få andre. På Skøyen var det bare bondegården….”

Arbeiderne bodde i stor grad i arbeiderboliger som ble bygget av både bedriftseiere og forretningsmenn. I folketellingen fra 1900 er det registrert en rekke eiendommer (bygninger) hvor det bor om lag 20 personer. Disse har yrker som er knyttet til industrien i området. Bellevue, Chocoladen, Hønsegarden og Solheim er eksempler på navn på bygningene. Bygningene var ofte i to fulle etasjer og preget av sveitserstilen. Framveksten av industri og boliger førte også til etablering av forretningsgårder og andre fellesskapsfunksjoner.

Krav om særskilte folkebad kom særlig fra fabrikkstrøkene i kommunen, og i 1910 nedsatte Aker kommune en komitee som skulle behandle spørsmålet. Til da hadde kombinerte folkebad og skolebad – plassert på skolene – blitt bygget. Komiteen anbefalte at alle skoler skulle utstyres med skolebad (dusjbad) og at steder hvor der var ”en tallrik arbeiderbefolkning, som ellers hadde vanskelig for å skaffe seg bad” i tillegg burde få folkebad (badstuebad). De to første ble bygget på Grorud og i Nydalen. I 1913 ble det bevilget penger til å oppføre bad ved Bryn. Bryn bad ble sentralt plassert like ved stasjonen, og hadde 14 avkledningsrom, badstue, badstue, 3 dusjer og ett karbad. Bygningen var oppført i mur og er i dag revet.

Omkring 1911 var Bryn og områdene rundt i sterk utvikling. Økende tilflytting og krav om både veibelysning og bedre veier, gav støtet til å starte Bryn velforening. Der var også på denne tiden av utbyggingen av Skøyenåsen startet. Høyenhall kom noen år senere – og ble utparsellert i perioden 1916 – 1923. Både Skøyenåsen og Høyenhall har vært knyttet til tettstedet Bryn, og flere av fellesskapsfunksjonene ble lagt i disse områdene.

I 1910 kjøpte Aker kommune Nordre Skøyen gård for å bygge egne hjem for arbeidsfolk. Reguleringsplanen er fra 1911 og 1920, og dette var den første kommunale reguleringsplan for småhusbebyggelse i Aker kommune. Planen er meget tidstypisk og har veier som slynger seg, idrettanlegg, plasser og samfunnshus med mer. Ideene ble hentet fra den engelske hagebyideologien. Tomtene er smale og dype, og bebyggelsen er plassert relativt nærme veien. Slik kunne store deler av tomten benyttes til hage. Løsningen var også estetisk begrunnet: ”Ved de minimale bredder opnaaes dessuten at husene blir staaende i sluttede rækker og at gatebillederne blir sluttet og intime.” Skøyen hovedgård skulle bevares (ble foreslått fredet av kommunen), og boligområdene ble lagt rundt gårdsanlegget. Det første området som ble bygget ut, var brinken som ligger ut mot Bryn. Herfra var det kort vei ned til Bryn stasjon.

Typetegninger av arkitekt Erling Nielsen stod gratis til disposisjon. Nielsen var ferdig utdannet i 1900, og jobbet for Strømmen trævarefabrikk, deretter hos Harald Aars og Kristian Biong. I midten av 1920-årene ble han ansatt som Stadsarkitekt i Stavanger. Husene han tegnet fikk varierende utforming, mange har jugendpreg, men også elementer fra barokk og klassisisme er tilstede. Nielsen tegnet også fabrikkanlegg som for eksempel det første anlegget til STK i Kabelgata og Reperbanen på Teisen.

I 1923 fikk Bryn sporveisforbindelse, noe som førte til økt villabebyggelse i området. Østensjøbanen fikk konsesjon i 1921 og byggearbeidet startet i 1922. Midlertidig drift mellom byen og Bryn startet 18. desember 1923, og i 1926 stod banen ferdig fram til Opsal. Stasjonen tilknyttet Bryn fikk navnet Høyenhall og ble lagt rett på oversiden av Østensjøveien. Trikkelinja gikk i bru over Alna rett på vestsiden av Østensjøveien.

1. Jan 1948 ble Aker slått sammen med Oslo til én kommune. Oslo hadde behov for å utvide grensene på grunn av stort behov for tomter til boligbygging. Aker hadde lenge strittet i mot av frykt for å bli slukt av storbyen, men i 1948 var sammenslåingen et faktum. Arbeidet med å lage en generalplan for områdene ble startet opp, og i 1950 var planen, som angav hva de ulike områdene skulle brukes til, klar. Bryn Vel jobbet inn mot generalplankomiteen for å hindre at området skulle få status som industristrøk. På den tiden hadde ennå Bryn preg av å være et tettsted, med en blanding av boliger, landbruk (gartneri) og industri.

Vellet nådde ikke fram med sine synspunkter og med unntak av tre kvartaler mellom Tvetenveien-Østensjøveien og Brynsengveien (unntatt Oslo Folkerestauranters fabrikk) ble området regulert til industrivirksomhet. Gartner Backas eiendom skulle videreføres med gartneridrift og Bryn hovedgård med omliggende områder ble avsatt til park.

I forbindelse med de store drabantbyutbygningene i Østensjøbyen og Groruddalen var det behov for et effektivt kommunikasjonssystem.  Familier flest hadde ikke bil og var henvist til å reise kollektivt. Moderne tunnelbaner ble betraktet som en fornuftig og moderne løsning på Oslos transportproblem, og i 1954 vedtok bystyret bygging av T-bane. Lambertseterbanen (navn fram til 1987) ble lagt som en avgrening fra Østensjøbanen ved Brynseng og åpnet som sporveislinje i 1957. Trikketraseen gjennom Bryn ble lagt om til T-bane i 1967. I tillegg ble ytterligere en T-banetrase lagt gjennom Bryn; Furusetbanen åpnet til Haugerud i 1970.

Bryn har de siste 50 år gått fra å være et tettsted med en blanding av boliger, kontor, forretninger og industri, til å bli et rent kontor- og  småindustristrøk. Utviklingen skjøt fart på 1980- og 1990-tallet, og mye av Bryns eldre bebyggelse ble revet i disse tiårene.