lukk

Ammerud

tilbake

Myten om drabantbyen

På slutten av 1960-tallet økte kritikken mot drabantbyene. Bakgrunnen var flere rapporter som tok for seg både arkitekturen og den sosiale situasjonen. Det ble avdekket forhold knyttet til overfylte skoler, manglende barnehager og lite medvirkning fra beboerne i planleggingsprosessen. Men samtidig lot det til at mange trivdes. Her fantes det blant annet mange lekekamerater for barna, sikre skoleveier og kort vei til naturen.

I media ble det imidlertid skapt et nokså entydig negativt bilde. Hvis det skjedde et mord i en drabantby, fortalte avisene at dette ikke var underlig, ”i dette fremmedgjørende miljø hvor menneskers følelser blir til stein og deres dagligliv er en kamp med ungdomsbandenes ulveflokker.” Når man skjøt hverandre med hagle på små steder undret de samme avisene seg over hvordan dette kunne skje på slike hyggelige steder. Teksten over er hentet fra artikkelen ”Betonggenerasjonen og deres verden”, skrevet av sosiologen Ivar Frønes i 1984. Her tar han et oppgjør med mytene som var skapt rundt livet i drabantbyen.

”Bak mytene drev ungdom med sitt, møttes ute, gikk på klubben, sparket fotball i en vrimmel av lag, gikk på ski eller stelte hest, satt på rommet med venninner og dro til sentrum på kino.” Bildene som ble brukt i rapporter og avisartikler forsterket mytene. ”…fotografer fra herværende morgenorgan plasserte barn på parkeringsplasser og krøp ned for å få den rette kameravinkelen på betonghelvete. Verden onde rot var funnet, den lå på Ammerud.”