Anlegget ble bygget av tyskerne i 1942 som en del av Aker sykehus. Den særegne trehusbebyggelsen var beregnet for behandling av venerisk syke tyske offiserer. Bygningen ble bygget etter tyske tegninger for tilsvarende sykehusanlegg i Tyskland.
Bygningene er bygget omkring et indre gårdsrom, og de ulike fløyene er forbundet med glassganger. Beboelsesrommene har vinduer mot det indre gårdsrommet og hageanlegget. I første etasje er det også flere utganger til hagen. Her skulle de tyske offiserene kunne slappe av i skjermede omgivelser. I hver av fløyene er det peisestuer med store hvite peiser, takbjelker i mørkt tre og store glassdører ut mot terrassen.
Det er full kjeller under store deler av anlegget. Kjelleren hadde en viktig funksjon, både som oppbevaringingssted for mat og som tilfluktsrom. Rommene hadde kraftige jerndører påmalt opplysninger om hvem som kunne bruke rommet. For eksempel "Nur fur Offizieren und Frauen" eller "Nur fur Hauptpatienten" (det vil si personer med veneriske sykdommer). I 1950 brant deler av den østre del av midtfløyen, og annen etasje måtte bygges opp på nytt. På grunn av behov for større plass ble det bygget to fulle etasjer.
Etter krigen startet Statens Attføringsinstitutt sin virksomhet her. Omskolering og attføring av pasienter med medisinske, sosiale og yrkesmessige problemer ble gjennomført med bistand fra både helsepersonell og yrkesrettledere. Pasientene kom fra hele landet og bodde på stedet i lengre tid. I dag er anlegget i bruk som asylmottak.
Bygningene står oppført på Gul liste som bevaringsverdige.
